Jeg lyver ikke.

Jeg bare pynter på sannheten.
Og stopper ordflommen
når jeg tror
at verden ikke tåler
å høre det.

Det er ikke min oppgave
å ta fra noen håpet,
selv om jeg ikke ser det
selv.

Det har gått ett år.

For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget her, om mitt møte med tvang i psykiatrien. I dag har det gått 1 år siden jeg ble tvangsinnlagt på lukket avdeling mot min vilje.
Bildet er tatt i speilet på lukket avdeling bak skjermbrettene som sto rundt senga mi. Korridorpasient i tjuefiretimer. Det er definitivt ikke ett verdifult minne.

Hvis du hadde spurt meg for ett år siden hvor jeg trodde jeg kom til å være den dag i dag, så hadde jeg sikkert blitt rasende og slått meg vrang for at du i det hele tatt ymtet om at det kunne finnes en framtid også for meg.
Å sitte hjemme i leiligheta den dag i dag, i min egen leilighet, med Zahra og alt det der, det er helt surrealistisk. Veien har ikke vært lett, men jeg har fremdeles evnen til å se at jeg har kommet meg noen steg på veien videre. På noen områder står det dårligere til enn det gjorde for ett år siden og på andre områder har jeg gjort framgang. Det er sursøtt, bittersøtt. Rart.

Jeg liker slettes ikke dager som denne, hvor jeg sitter fast i fortiden og det som har vært. Liker ikke dager som minner meg på alt det vonde som har vært, som holder meg fast og tvinger meg til å huske fortiden. Jeg vil ikke være sånn at jeg ser bakover og blir sittende fast i fortiden. Det blir man rett og slett deprimert av.
Men det hører fortiden til. Jeg er lei av å huske nå. Ferdig å minnes dagen i dag for ett år siden. Lei av å repetere detaljene. Lei av å huske avskjeder, fotfølging og vurderingssamtaler, blandet med paragrafer og nye ansikter, skumle regler og overgangen fra ikke voksen til plutselig kjempevoksen.

Jeg kan ikke skrive om manuskriptet som hører fortiden til, kan ikke skrive om historien min. Men jeg velger å la den ligge der, bak meg.

The weekend.

På lørdag var den store henge-opp-lampe dagen. Så jeg slava rundt, ble kommandert rundt, puss her, skrap der, mal i taket, sett i lyspærer her, skru av dekselet der, skru det på igjen, hamre inn stifter her og der og alt det der.
Men resultatet ble goodie. Jeg er veldig fornøyd. Det eneste jeg kanskje mangler nå er dimmere, for jeg føler at det blir litt vel mye flombelysning innimellom.

Og endelig ble jeg kvitt han der jævla ole-brumm som har hunget i taket og irritert meg hver eneste permisjonshelg, thank god! Jeg er nitten år, det siste jeg skal se før jeg skal sovne trenger ikke lenger å være ole-brumm! Jeg har jo Zahra som min personlige kosehund som snuggles up to me every night og det er akkurat sånn jeg vil ha det, tenk.

Snøen har lavet ned de siste dagene og det gremmer meg grønn. I min situasjon akkurat nå er SNØMÅKING mens snøen fremdeles laver ned rett og slett energisløsning. Men likevel, snøen må vekk, ellers snør jeg faen meg inne. Og Zahra er ikke akkurat noen veibrøyter, hun er sånn at hun tusler i bilsporene hvis det ikke er brøyta, og gud forby at det skal komme en bil, da må hun jo opp i skvala- noe hun ikke skjønner. Så da har jeg ikke andre valg enn å plukke opp denne fisefine lille skapningen som ikke er så altfor glad i hverken snø, regn, vind eller kulde, slik at bilene kunne passere normalt. Jesus, han ene bilen stakkar mista all fart å begynte å gli, han måtte ned hele jævla bakken for å kunne ta tilfart for å prøve på nytt. STUPID dog.

Dessuten så jeg selvfølgelig Melodi Grand Prix på lørdag. Hva jeg synes om vinneren? Oh, it's a tragedy.

I dag har jeg kokkelert til den store gullmedaljen. Og når jeg ikke fant sukkert bestemte jeg meg for å "halloe" inn gangen til onkel for å høre om han kunne hjelpe meg ut, men han var ikke hjemme. Så jeg lukket døra og fortsatte mitt, fant mitt eget sukker som jeg hadde tømt i ei krukke og glemt av, og alt var fryd og fordragelighet til onkel kom hjem og oppdaget at han plutselig hadde blitt midlertidig hundeeier. JESUS. Den hunden bare smatt inn der uten at jeg fikk det med meg, så jeg glemte henne jo der. Ikke det at hun led på noen måtåe, men onkel er ikke så veldig glad i hunder for å si det slik. Zahra bor i leiligheta på nåde, hun er til og med skrevet som eneste dyr jeg får lov til å ha her i følge husleiekontrakten, men han er heldigvis okei med at Lykkeliten kommer på besøk i og med at tante forguder han.

Og hva jeg bakte? Nei, gudene vet. Boller kanskje? Mel, sukker, vann og smør. Men hva det nå enn var så var det jævlig godt og spiselig med syltetøy på. Dessuten har Zahra fått en times tur i dag og hvor energien kom fra må du ikke spørre meg om. Gått er i alle fall gått og nå burde jeg strengt tatt ta kveld..

I morgen er det mandag. Jeg kjenner godt på den kvalmende rusen av "ny uke og nye muligheter" men er skrekkelig redd for at jeg egentlig bare er skrekkelig naiv og at mirakler ikke skjer over natten. Men akkurat nå, på bølgedalens topp, ja da måtte stormene bare komme fordi jeg er klar og sterk i viljen og alt det der. Akkurat NÅ ja. I morgen blir det annerledes og i teorien hater jeg mandager, så vi får bare se.

Changes? Trenger litt hjelp :)

Er litt interessert i å høre hva dere lesere synes her nå.
Begynner å bli rimelig lei av å poste "i dag har jeg gjort sånn og slik" innlegg. Altså, det er jo fint med sånne ting innimellom, men jeg kan jo skrive om mye mer.

Så hva synes du som leser at jeg skal skrive om?
Som dere gjerne vet kan jeg dele personlige erfaringer og synspunkter.
Mine refleksjoner basert på mine opplevelser.
Psykiatriske ting?
Fine ting?
Burde jeg tvinge meg selv til å slenge ut bilder litt oftere? Det er ett ork med alle kodene som skal på plass, men hvis dere setter pris på det, så kan jeg med glede prøve å bli flinkere.

Forslag og synspunkter mottas med takk! ♥

Til helvete med negativiteten.

I lang lang lang tid har tidsperspektivet mitt vært alvorlig innsnevret. Jeg har nesten ikke fått til å gjøre noe som helst eller reise noen steder eller nyte noe som helst av nye opplevelser, rett og slett fordi jeg alltid har vært så negativ og tenkt "jeg er sikkert ikke frisk nok til å dra, jeg er sikkert for syk, nei, jeg er sikkert ikke i form, jeg orker sikkert ikke, det blir for mye stress, jeg liker ikke å fly alene" og tusen millioner andre negative tinger og tanger.

For eksempel sydenferiene jeg har gått glipp av. Jeg vet jo ikke helt hva jeg gikk glipp av (sol og varme?) siden jeg ikke har vært i syden på sytten år, men jeg tenker at det skal bli min tur nå.
2010, jeg kan PLANLEGGE gode ting istedenfor å avslå med en gang. Sommeren kan jo bli fylt med NYE opplevelser for en gangs skyld? Altså, jeg hadde 4 fantastiske uker med pappa sommeren 09, men i år sikter jeg lenger.

Fun stuff som jeg har bestemt meg for å i alle fall å PRØVE å få til i 2010:
-I mai skal jeg se Dagfinn Lyngbø's Evolusjon live i Harstad. Han er morsom.
-I juni har jeg skrekkelig lyst til å reise til Bergen!!!
-Fordi 15. Juni har jeg planer om å se Rammstein spille på Bergenhus Festning... Dette har jeg drømt om i åresvis. Ikke det at jeg kan tysk eller forstår så mye, men Rammstein er gode greier! Dessuten har jeg lovet to stykker i flere år at vi skulle dra å se Rammstein når de en gang kom til Norge, og nå er det på tide å realisere den drømmen. Jeg har husly og tak over hodet. Jeg mangler bare billett og flybillett, men PLANENE er klare. Jeg skal, jeg vil, jeg kommer til å få RÅD, GO FOR IT.
-Jeg skal være forlover en gang i sommer.

Jeg er lei av å tenke "tenk om ditten, tenk om datten, nei det kommer det sikkert aldri til å bli noe av fordi slik og sånn". Hvis jeg skal brenne inne med den innstillinga der kommer jeg aldri til å oppleve noe som helst annet enn psykiatri og leiligheta og Zahra og festspillene i Harstad.

Jeg er voksen på papiret, i teorien kan jeg gjøre omtrentlig hva som måtte falle meg inn. (innenfor loven og rimelighetens grenser, selvfølgelig.)
GO FOR IT.

Friday.

I går tenkte jeg at det umulig kunne skade å ta de medisinene jeg egentlig skal ha, så jeg tok halve dosen av det jeg skulle ha og tenkte som så at det kom til å gå fint.

Det gjorde det ikke.
Jeg sto opp i dag, alt for sent, og jeg var slett ikke menneske i det hele tatt. Etter alt det obligatoriske med Zahra fortsatte min ikke menneskelige tilstand og jeg sovnet på sofaen igjen. Medisinen slår meg fullstendig ut og jeg får ikke gjort noe som helst bortsett fra å vente på at det skal forlate systemet. Og mens jeg ventet sov jeg til klokken var fem og innen klokken var fem var jo hele dagen "borte" omtrentlig.

I dag, klok av skade, vet jeg nøyaktig hvilken lille pille som jeg kan ta og fremdeles være menneske i morgen. Jeg ser jo ikke for meg at det er noe alternativ å sove bort dagene og all tiden og quite frankly, så synes jeg ikke noe om å være zombiefisert heller.

Jeg har dessuten begynt på en ny TV-serie. Siden jeg har sett ferdig Heroes, True Blood, Frustrerte Fruer, Anna Pihl, CSI las vegas, Dollhouse og Dr.Who har jeg nå begynt på 24.

Og forresten stumpet jeg min siste sigarett på en stund, på tirsdag.

Noen må alltid slenge med leppa.

Jeg fikk en hyggelig kommentar her om dagen, og jeg tenkte bare jeg skulle publisere den.

du karianne, og alle de andre unge jentene her inne som sympatiserer med deg, lider av en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. det går ut på at deres egosentriske måte tolke, handle, og agere i verden handler om "MEG MEG MEG" hele tiden. alle andre er jævler og idioter, alle andre har behandlet dere dårlig slik at dere bare MÅTTE skjære dere på armen. "la meg straffe de andre, da lærer de nok, at det er stakkars lille drittungen meg hele verden handler om". det er en PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE, du er og blir uhelbredelig av helsevesenet, det eneste håpet er at symptomene dempes i godt voksen alder. forhåpentligvis har du greid å drepe deg selv før den tid, slik at din familie og nære pårørende slipper å lide seg gjennom sitt liv på grunn av din personlighet.

Jeg er ikke provosert, bare lettere irritert. I verden i dag er det alltid forskjellige meninger om tinger og tanger uansett om det dreier seg om politikk eller privatliv eller hvilket tema som helst.
Men jeg er ikke sånn at jeg sletter "slemme" kommentarer. Jeg velger heller å heve meg over det og tenker med meg selv at ANONYM (som ikke har guts til å skrive navn en gang) ikke vet helt hva h*n skriver om.

Jeg blir litt målløs men jeg gidder ikke å plukke opp noen sverd eller svelge noen kameler for å forsvare meg selv. Hvorfor skal jeg det? Mennesker er forskjellige og akkurat den linken DU har klikket deg inn på , av egen fri vilje, er "min" link, og her handler det riktignok om "meg" og min hverdag. Er det forferdelig egoistisk av meg? Bare se på alle andre som også blogger om sine liv og deler sine meninger. Why should I be any different? .