Julens kamper.

Først av alt må jeg skrive en takk til alle dere som har sendt meg julekort i år! Setter virkelig pris på det! Kortene har fått plass på korktavla på sykehuset. Jeg blir liksom så glad av å se på dem, glad fordi jeg vet at det er mennesker der ute. Mennesker der ute som kanskje bare kjenner meg via ordene og bloggen - men som likevel setter pris på meg i virkeligheten for den jeg er. Dere varmer hjertet mitt! ♥ Stor takk!. Dessverre sto ikke julekortsending så høyt på lista mi år, så jeg kom dessverre ikke så langt, og jeg beklager der. Er jo litt morsommere å få kort i retur selvfølgelig, men jeg kom aldri så langt at jeg fikk sendt noen, så det beklager jeg.

Jeg er hjemme på permisjon. Det går egentlig veldig greit. Jeg forsøker å henge med i svingene. Maten går det selvfølgelig så som så med, men det er heldigvis ingen som kommenterer det eller presser meg på noen andre måter. Takk til familien min som prøver å forstå og akseptere situasjonen for det den er. Jeg setter virkelig pris på det, og at det har fått være "ETT IKKE TEMA" har hjulpet meg masse. Det er kanske patetisk å skyve det under en stol, men på den andre siden helt riktig akkurat nå. For hvis mat og ditten datten skulle fått masse oppmerksomhet nå i jula, så ville det forpeset mye av julegleden og julekosen som jeg prøver å suge opp FOR DET OM JEG ER SYK. Man trenger ikke tenke på det hver dag. Eller minne seg på hvor jævlig det egentlig er.
Selv er jeg altfor flink til å hekte meg på de negative tankene, men ikke i år. I år har jeg bestemt meg for at det er som det er akkurat nå, og det eneste som kan "gjøres" for at jeg skal ha det bedre, er å la det være. Vi alle vet om den store rosa elefanten i stua. Vi alle vet at jeg kaster opp etter måltider, men det er ikke noe vits i å lage tema eller stor ståhei rundt det, for det fører ikke noe godt meg seg likevel. It is what it is.
Så TAKK til familien min som prøver å godta og akseptere. Jeg ser at dere prøver, og jeg er takknemlig for det.
It is what it is, og av og til (foreksempel nå) er det bedre å akseptere det og la det være. Takk for at dere gir meg rom til å være meg selv. Og takk for at dere prøver. Jeg synes dere gjør en fantastisk jobb, og jeg vet dere synes det er vanskelig å stå på sidelinja som øyenvitner uten ord. Så egentlig vil jeg bare dedikere en stor takk til familien som har bidratt masse til at jula skulle bli god, tålelig, levelig. Og det er den!
Jeg har det faktisk veldig bra. Bedre enn på lenge. Til tross for alt.

Spiseforstyrrelsen er der uansett. Den trenger ikke å stå i fokus akkurat NÅ. Det er JUL og jeg gjør mitt beste på å fokusere på de små gledene. Fokusere på de fine tingene med jula. Familie, god julefrokost, god mat og godt selvskap. Ja greit, jeg kaster opp og det er ett skår i gleden - men jeg nekter likevel å la det overmanne meg og ødelegge jula. Jula kan være en veldig fin tid. Så lenge man aksepterer den for det den er og gjør det beste ut av det.
I Novemer gikk jeg på veggene og rev meg i håret og stønnet og sukket fordi jeg ønsket at det aldri skulle bli jul i det hele og det store. Men så innså jeg at jula kommer til å komme om man liker den eller ei; og det var her jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det likevel. Jeg er kanskje syk, men hvis man er åpen for de små gledene så kan det bli ganske fint likevel.

Og selv om bulimien alltid har en finger i spillet, så betyr det ikke at jeg bare lener meg tilbake og "lar" det skje. Jeg prøver å begrense meg selv og mitt eget matinntak. Prøver å sette grenser for meg selv og ikke la meg selv spise bort all maten. Jeg prøver å unngå den hemmelige tvangsspisningen. Prøver å ikke bruke hele dagen på å spise og spy. Damagecontrol. Jeg prøver. Jeg prøver virkelig. For det om mia alltid sitter ved min side, så prøver jeg å ha det fint. Det er ikke lett, men jeg kjemper i alle fall for at jeg skal ha det bra.
Den dårlige samvittigheten for at jeg kaster opp maten har jeg bestemt meg for å ikke kjenne på, den birdrar ikke til noe positivt uansett. It is what it is.

Dagen før dagen + happiness from a box.

I dag er det lille julaften. Jeg er hjemme. Zahra er på plass. Jeg får sove hjemme i to netter før jeg må returnere til avdelinga, si hei og hallo og muligens dra hjem igjen. Jeg har drasset med meg nutridrinker i tilfelle tilværelsen skulle bli uuthodlelig og jeg skal gjøre mitt beste for å ha det så fint som overhodet mulig for det om jula ikke blir akkurat slik jeg hadde forestilt meg.
Jeg hadde jo trodd at familien skulle feire sammen. Type meg, mamma, stefaren min, stesøsteren min, stesøsteren mins bestemor, min bestemor, min bestefar, tante, onkel og søskenbarna mine William og Elisabeth. Men nei. Istedenfor blir det mamma, meg, stefaren min, stesøsteren min og kanksje bestemoren hennes.
Men HEY, man får ikke alltid alt som man vil. Istedenfor får jeg gjøre det beste ut av det, selv om jeg gjerne kunne ha tenkt meg å feire med pappa, stemoren min og lillebror også. Men slik blir det ikke fordi det er litt for langt å reise med en sliten kropp.
*POSITIVE TANKER*. Jeg får i det minste være hjemme. Og jeg tror det kan bli bra for det om. Jeg har jo heldigvis Zahra på min side.

Husker dere da jeg blogget bort hunden vår, Caica i høst? Vel, det gikk ikke så bra dit hun skulle, så vi har fått henne tilbake igjen. Så nå har vi fire hunder igjen, altså en hund per pers.

Jeg har fire julegaver igjen å pakke inn, men jeg regner med å få gjort det i kveld. Jeg er blakk men føler likevel at jeg har gjort en god innsats på julegavefronten i år. At least I hope so.

I kveld blir det julegrøt med mandel og marsipangris slik tradisjonen tilsier. Jeg er faktisk ikke sikker på hva som står på menyen i morgen, om det er pinnekjøtt eller ribbe. Kanskje blir det begge? I alle fall har vi pleid å ha begge fordi stebroren min ikke liker pinnekjøtt, men han er ikke her i år og jeg har egentlig ikke spurt hva vi skal ha.

OG. Jeg sparer det beste til slutt.
Det kom en pakke i dag, ei svær jævla eske med mitt navn på. Den var visstnok bestilt fra ett eller annet sted, og mamma lurte på om jeg hadde bestilt den. Det hadde jeg jo ikke, men mamma tenkte at det kanskje var mindre pakker inni og foreslo dermed at jeg kunne åpne eska. Så jeg sitter på gulvet i yttergangen og river av tapen. HERREGUD. Hvis materialistisk lykke kommer i esker, så var det definitivt denne! For oppi lå det 10 THE SANDMAN tegneserier til meg, skrevet av Neil Gaiman, hele hovedkolleksjonen!
Jeg er i ekstase! Superfornøyd for det om jeg kom til skade for å åpne en pakke før selve dagen, men det gjør ikke noe! Tusen takk til verdens beste stemor ♥
Så nå har jeg flere tusen sider med verdens beste fantasy og kose meg med i romjula! JEG GLEDER MEG TIL Å LESE SERIEN PÅ NYTT! Dere som har lest disse vet garantert hva jeg prater om, og hvis du ikke har lest de, så anbefaler jeg de på det sterkeste hvis du er glad i kvalitetsfantasy!

Det har vært ei fin helg til tross for alt.

I går var jeg hjemme en tur, hos mamma og dem. Lagde pepperkaker med stesøsteren min, mekka peppekakehus og litt sånn. Utpå kvelden kom Elin og Tonje og henta meg, også dro vi opp i leiligheta mi og hadde jentekveld.
Vi har dessuten sett 24 episoder frustrerte fruer på like mange timer og jeg skjønner nesten ikke hvordan vi har fått tid til å sove innimellom, men det har vi altså gjort. Sto ikke opp før sent i dag siden vi satt oppe til klokka tre. Tror ikke jeg sovnet før klokken halv fem heller (sånn går det når man ikke tar medisiner).
I dag har jeg vært sliten, men det var godt å våkne opp med Tonje i hus. Så vi har rydda opp etter i går og sett enda mer frustrerte fruer. Egentlig skulle vi bake pepperkaker, men mamma fant ikke formene så hun var å kjøpte nye, men vi bestemte oss for å utsette til tirsdag siden vi begge var ganske slitne.
Men det har vært greit. Og når jeg skriver "til tross for alt" så mener jeg til tross for mine egne negative dårlige mestringsstrategier som hele tiden er ute og går, men man lærer seg forsåvidt å leve med det. For det om det ikke er ønskelig og for det om det gjør vondt å leve slik jeg gjør, så takler jeg det som best jeg kan og holder ut.

Jeg gruer meg til i morgen. Veiing. Blodprøver. Medisinsk avdeling? Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor medisinsk avdeling er inne i bildet, jeg skjønner det ikke. Men det er kanskje noe jeg selv velger å ikke forstå eller fornekte fordi det ville være for smertefullt å se sannheten i øynene og akseptere realiteten for det den er. Jeg er usikker på om jeg bare skulle snakke med de eller om det var noe annet som var tiltenkt. Men jeg tror det avhenger av blodprøvene, eller noe i den dur.

Time will show.

Bad Judgement.

(bilder sier mer enn 1000 ord. bildet er googlet, det er ikke meg)

Utskrivelsen i morgen blir det visst ingenting av. I alle fall ikke hvis jeg skal presse på for å få den gjennomført - for det var visst lite sannsynlig at jeg kom til å slippes ut blandt de vanlige dødelige. Alternativet er dermed å feire jul på lukket akuttpost på Åsgård Psykiatriske sykehus i Tromsø, avdeling sør 1.
NEI TAKK DU. Da tror jeg heller at jeg holder meg her og ellers bare surrer rundt som vanlig.

Note to self: Nå må du ta deg sammen, prøv å holde ut. Du kommer KUN til å gjøre det VERRE for deg selv hvis du skal mase mer om denne helvetes utskrivelsen nå, okei? Jul på Sør 1 er ikke ett alternativ, da får du heller holde deg her, okei?

Og ellers har avdelinga nå kontakta medisinsk avdeling. Fordi jeg visstnok trengte en grundig undersøkelse eller vurdering av eventuelle tiltak eller noe i den duren der.

I dag har jeg vært SUR. For småting. For eksempel da hun som vekket meg kom og sa at klokka var "NESTEN" åtte. Det var ikke godt nok og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke skulle få sove i fire minutter til.
Deretter gikk jeg i taket under frokosten fordi det er en MISFORSTÅELSE ute og går. Denne misforståelsen går på OVERSPISING og SMÅSPISING, for noen har inntrykk av at det er det samme, og det er det I K K E.
Når jeg deretter fikk beskjed om å vente i tjue minutter før jeg kunne røyke var det nyss før jeg eksploderte, men jeg fikk heldigvis røyke slik jeg så det for meg i hodet mitt ; MED EN GANG. Med tre personal som sendte skjeve blikk ut vinduet for å se at det var "bare det " jeg bedrev tiden med.

Jeg prøver å glede meg over småting.
1.) Jeg får sove til jeg våkner av meg selv i morgen.
2.) Jeg kan sove hjemme i leiligheta mi ei natt i helga hvis jeg bestemmer meg for det.
3.) Hvis jeg oppfører meg pent får jeg farte som jeg selv vil (nesten), mellom leiligheta, mamma og avdelinga i neste uke.

hurra.
lkgnøadszfgaosdøfl
[not happy with the situation]

Changes?

Jeg er ferdig med julegavene. Det vil si at jeg er ferdig å handle men fremdeles gjenstår det litt innpakning og utdeling og sånn.
Det jeg egentlig skulle skrive er at det visstnok ikke var ett sekund for tidlig. For så snart jeg hadde dumpet ned på stolen på kjøkkenet og var klar for middag, fikk jeg beskjed om at all min utgang har blitt inndratt. Så jeg får ikke lov til å gå ut. I alle fall ikke i dag, men overlegen skulle visstnok se på det i morgen.

I morgen er det torsdag. Teamet mitt skal ha telematikkmøte med Bodø. Telematikk, skrives det sånn? For dere som ikke vet hva det er, så er det sånn at man kan se hverandre på tv skjerm med lyd og greier. Nesten som webcam med lyd. De skulle visst diskutere situasjonen. Og ellers får man bare slå tiden i hjel, ta den til hjelp eller hva som helst. Sørge for at den går i ale fall.

Tirsdagens lovnad og sjanser forspilt.

Smerten av å våkne opp til en ny dag er rett og slett uutholdelig. Jeg ligger i senga og innser at jeg fryser for det om dyna ligger pent på toppen, øynene er klistret igjen, munnen er knusktørr - det står ett menneske og stirrer på meg og prøver desperat å overtale meg til å stå opp med en gang å spise frokost, og likevel. Jeg bare ligger der. Plirer bort på klokka på veggen og innser at jeg allerede har drøyd det i godt og vel en time. "Herregud, ta deg sammen" tenker jeg i mitt stille sinn mens jeg langsommelig går gjennom flere stadier av følelsesmessig kaos inni hodet mitt. Den lille stemmen som hyler at jeg skal nekte, trekke dyna over hodet og bli liggende i senga, den oppmuntrende naiviteten som maser om fasaden jeg så fint må holde fast i til fredag, depresjonen som forbanner kroppen fordi jeg fremdeles lever - og likevel hører jeg på den oppmuntrende naiviteten og setter meg selv i gang.

Vel plassert på kjøkkenet med frokost og nutridrink, vann og alt som hører med står det nå én stykk ny ingrediens foran meg. Den er hvit og avlang i pilleform, den skal puttes i munnen og skylles ned med vann og den ligger vedsiden av den faste, vante røde pillen jeg spiser morgen og kveld. "Kan jeg få den røde?" spør jeg omsider. "Nei, du skal ha begge to". Jeg rister på hodet. "Nei, jeg vil ha den RØDE" sier jeg bestemt. "Jeg skal se at du tar de" sier mennesket, og jeg rister på hodet igjen. Blikket mitt sveiper over det dekkede frokostbordet som bugner av mat og det overrasker meg egentlig at ingen har pakket det sammen for en time siden slik de pleier. "Hør" sier jeg. "Jeg har ikke tenkt til å ta den hvite, og jeg gidder faktisk ikke å TA den og LATE som om jeg spiser den å gjemme den i lomma mi, okei? Jeg har ikke tenkt til å ta den og ingenting du sier kan endre på akkurat det, så du kan gå å skrive i protokollene dine at 'pas vil ikke ha hvit pille' og ferdig med det". Jeg får det som jeg vil. Jeg spiser den røde pillen mens menensket spør om jeg vet hva jeg takker nei til, og i så tilfelle om hun ikke kan være så heldig å få æren av å opplyse meg om det. NEI TAKK.
Melkeglasset som også så fint ble oppført på behandlingsplanen igår ble ikke nevnt i dag. Og siden "ikke nevnt" tilsvarer "glemt" i synonymordboka mi, så ble det heller ikke ett tema jeg orket å ta opp i og med at jeg ikke er interessert i å putte i meg ett glass eksta med melk.

Dessuten har jeg "ansvaret" for at middagstralla trilles fra hovedkjøkkenet på sykehuset og opp på avdelinga innen klokken halv to, at bordet er dekket til nesten fullt hus, at det er vann i glassene, bestikk til fatene og mat på fat. En liten del av meg er rasende fordi det forventes at jeg skal KLARE dette her og i det hele tatt MAKTE den fysiske anstrengelsen det faktisk er. Men likevel prøver jeg å innfri til forvetningen og oppfylle dette her fordi den lille stemmen som er spiseforstyrrelsen minner meg på at det forbrenner kalorier.
Likevel er jeg rasende fordi jeg skal ned to trappeavsatser og gjennom en rekke med korridorer med ei mattralle på slep. Heldigvis er det HEIS opp igjen og det er jo fint siden jeg må stoppe for å puste etter en trappeavsats fordi kroppen visstnok ikke har nok blod, fordi blodet ikke transporterer nok oksygen fort nok får å få kroppen til å fungere i normalt tempo. Min verden snurrer i sirupsfart. Dette er ikke greit.

Og ellers har jeg vært på butikken og kjøpt tyggis og cola light. Jeg har en klesvask i gang og nummer to ligger klar. Jeg husker at "sist jeg var her jeg er nå (vekt) fikk jeg ikke lov til å røre på meg i det hele tatt og personalet vasket gladelig klærne mine når jeg var for syk til å gjøre det selv", men spiseforstyrrelsen hvisker om "kalorier forbrent" og "tid er kalorier".
Dessuten overrasker det meg at jeg ikke har lyst til å ruse meg på bulimines bølge. Jeg har ikke sug, jeg har ikke lyst på sjokolade, jeg har ikke lyst på sukker, jeg har ikke lyst til å spise til det gjør vondt. HURRA. Man burde kanskje hoppe i taket på grunn av det, men nei. Det er ett dårlig tegn at kroppen er for sliten og svak til å orke å overspise og spy. Fint for meg at jeg kun bruker halvparten av de pengene jeg bruker på mat (på tyggis), men magefølelsen forteller meg at dette IKKE er bra.

Mest av alt har jeg lyst til å legge meg ned å gråte store krokodilletårer fordi jeg er så sliten at jeg ikke orker, har overskudd eller kapasitet til noen verdens ting. Men spiseforstyrrelsen forteller meg at dette er min egen feil, YOU BROUGHT THIS ON, ta deg sammen, ikke klag. Jeg er SÅ svak (fysisk) men spiseforstyrrelsen minner meg på fasaden og beordrer meg til å "put on a happy face".

Lukket Blogg! 23 ledige "plasser".

Minner igjen om den lukkede bloggen. Den oppdateres en del om dagen.
Den er ganske usensurert og ærlig. Brutal er kanskje ett beskrivende ord, men den er i alle fall ekte.

Hvis DU vil ha en invitasjon til "There's nothing glamorous about hungerpains & vomitstains",
foreslår jeg at du legger igjen en kommetar til dette innlegget
ELLER sender meg en mail på
arikanne@gmail.com